Going down that lonely road...

Gah, hørt for meget på den elendige radioen de siste ukene. Memorisert hele Jim Stärk låta. *himle med øynene* Søt melodi da. Nyss fått beskjed om at Ungen sendes på rundtur; først til Bodø, så Kjøpsvik og endelig Finland. Jeg er glad for det. For det første slipper jeg gitarklimpring halv et om natta, og for det andre så vil hun ha godt av å komme seg vekk litt. Hun er i storslagen opposisjon, den vakre lille fjortiss. Måske nogle nye inntrykk og opplevelser vil lege infeksjonen hun har på sinnet;)
Dette med et sunt kosthold og mine korstog for et bedre, lengre liv for våres lille husstand. Hun blir nok den tøffeste hindringen, inngrodd bortskjemt og tjora fast i gamle vaner som hun er. Jeg ville så gjerne ha talt med henne, men hun har aldri tid. Jeg vil har frisk luft til hodet når jeg gjør så, det vil ha en beroligende effekt på situasjonen. I stedet for å ta kraftsalven av en konfrontasjon på et knøttlite soverom med dårlig luft og altfor mange gjenstander til å kyle i hverandre. Også muligheten til å behersket forlate situasjonen ville ha spilt inn. Men det blir vel ikke noe av.
Konflikten ligger i at menneskene ikke forstår at jeg ike mener å si at de ike skal kose seg eller ete når de lyster. Men at de tenker litt mer på akkurat sammensetningen av kosthold, og at lørdagene blir gjeninnført. Det er alt. Så får de herje som de vil.
Vel. Fått "fetekur" av doktoren - skal følges mednoen justeringer. I tillegg er jernmangelen min fatal, så det blir mye pilletrilling på meg - for minnsanten må jeg ikke ha multivitamintabletter og. Men det skal kunne ordnes. Doktoren satte seg ned og skrev et ark med matforslag til en hel dag, tidspunktene jeg skulle konsumere fôret og en del andre befalinger. Nu må jeg også veies hver dag, selvsagt til samme klokkeslett. Det viktigste blir at jeg ikke ser meg blind på tidligere matinntak, men forsøker strikt å holde dietten efter beste måte. Det er også innført en "spisedag"; hvorpå jeg tillate meg søppelmat. Den kommer nok til å bli det hardeste, jeg har sakte men sikkert kutta ut det meste (i grunnen ganske så ubevisst). Det kommer til å bli eventyrlig jævlig, men hva er vel en uke av mitt liv? Overjeget, samvittigheten og resten av meg kadaveret vil strides innbyrdes om overherredom. *sukk* Sommerferien ble absolutt ikke den lystfylte akvarellen jeg ønsket meg.
For øvrig ser jeg at jeg ikke har tapt noe de fire siste dagene, mon tro hva det kommer av. Men jeg skal prøve. Når jeg målsettingen, å veie 50-52 kg til neste fredag. Blir jeg ikke lagt inn - såvidt jeg har forstått. Men i dag så.
"Vi har motatt henvsning til Fagteam for Spiseforstyrrelser/BUPA, Nordlandssykehuset, vedr Ida Eline. Henvisningen er send av kommunelege ... og le motatt hos oss... Etter nærmere konferering med kommunelege ... så forstår vi imdilertid det slik at Ida Eline har behov for innelggelse i sykehus. KOmmunelegen sier derfor at det pr nå ikke er behov for vår bistand."
Jeg fikk ikke plass ved Modum Bad Nervesanatorium, så neste instans vil være Universitetssykehuset i Tromsø. Jeg måske behøver det. For å normalisere tingenes tilstand. Men det kommer mye an på opplegget; jeg finner meg ikke i å drive rundt i sykehuskorridorer timesvis hver dag, for av å til hilse på nogle hvitkledde herremenn og fruentimmere som ikke eier empati. Ei heller hypp på å kope foran en TV-skjerm sammen med beinrangler som er forbi frelse. Jeg forbeholder meg retten til å fortsette min fysiske aktivitet. Har de svømmebasseng, treningsrom og turløyper, så er jeg vennlig innstilt. For det er en tung byrde, selv på de bedre dager (idag er relativ, det er ennu tidlig). Men når drar jeg da? Hvis nu planen ikke fungerer? For nu er det straks skolestart, og møter jeg ikke opp første dag mister jeg automatisk skoleplassen. Såklart, jeg kan søke om særskilt - men hvor lenge blir oppholdet? Et par uker? Utover høsten?
Men Ok, gi fan i alt, jeg SKAL forsøke. Så krysser vi vore fingre.
Det som rir meg oftest er "hvis-tankene". ALtså; enn hvis jeg legger på meg mer enn jeg trenger? Enn hvis jeg overspiser? Enn hvis jeg ikke klarer å slutte å proppe meg? Enn hvis jeg spyr? Er ikke interessert i å bade tennene i saltsyre efter et par-tre år med regulering.
Gah.
Fant denne artikkelen i Nrk PULS:
"Anoreksi er biologi:
En hjernefeil kan være en viktig årsak til anoreksi, mener forskerne ved St. george's Hospital i London. I en ny studie har de funnet at anorekskipasienter har unormal blodgjennomstrømning i den delen av hjernen som styrer selvbildet. FOrskerne antar at anoreksien i seg selv ikke har ført til endringen. -Det biologiske har vært altfor nedtonet i forhold til andre faktorer, som sosialt press, sier professor Bryan Lask, som er leder for studien. (Kilde: Dagens medisin)."
Jupp. Alltid sagt det var noe galt med meg.
Hmm... Min mor hadde jo også disse forstyrrelsene, men av den andre arten. Hun var hakket tynnere enn meg nu da hun var på sitt "verste", og var innlagt. Jeg prøvde å fiske litt, men så meget har endret seg over de siste tyve årene, så det har ingen effekt."
Vel, alt for nu.